{F6AA7E35DF5C}

    Ole Alvik.

De klarer ikke å finne en god balanse mellom jobb og privatliv, jobber for mye overtid og føler seg ofte stresset. Likevel vil tre av fire, på tross av alle utfordringer og forsakelser, fortsette som ledere.

Det minner meg om et lederseminar jeg var på. En avdelingssykepleier malte et beksvart bilde av det å være mellomleder i helsesektoren. Hun var oppgitt over stadig større krav til innsparinger, effektivitet og resultatoppnåelse. Det ble aldri tid nok til noe. Den hardt pressede mellomlederen følte seg skviset både ovenfra og nedenfra. Til slutt var det en som stilte det spørsmålet vi alle satt og lurte på: Hvis det er så ille, hvordan orker du å fortsette? Først ble hun litt paff. Så svarte hun: Det blåser mer på toppene, men du er også nærmere solen.

Som leder blir du lyttet til, du blir sett og du kan påvirke. Det er stimulerende og motiverende. Dessuten gir det høyere lønn og status. Men har du klatret på karrierestigen er det ingen vei tilbake, føler mange. Ett steg ned er to tilbake. Den eneste veien videre, er opp. Da er det en forutsetning at du klarer å stå løpet ut. Stressede ledere har det ikke godt verken med seg selv eller andre, og det merkes på bunnlinjen.

Bildetekst her...

Noen velger å ta tiden tilbake. I artikkelen ”Hoppet av karrieren” kan du lese om Ann Kjersti Skaland som sa opp lederjobben og ble hjemmeværende på heltid. Småbarnsmoren fikk nok av det konstante presset om å strekke til på alle kanter. Hun valgte familien foran jobben. Mange vil si at hun er privilegert som kan ta et slikt valg. Det synes hun selv også. Men for en ambisiøs yrkeskvinne som er oppdratt til å være selvstendig, satt beslutningen langt inne. Det er ikke kostnadsfritt å si opp en lederjobb for å bli husmor. Én ting er tap av pensjonspoeng og økonomisk selvstendighet, men tapet av yrkesidentitet kan være vel så tøft. Det handler om selvfølelsen. Når hun forteller at hun er hjemmeværende, da stopper spørsmålene.

Et fåtall velger å gjøre som Ann Kjersti. De fleste vil fortsette i lederjobben. Det er overbelastningen de vil bli kvitt. Ofte nytter det ikke å si til en overarbeidet leder at: Deleger, omprioriter og sett grenser. Avdelingssykepleieren hadde gått i taket hvis noen av oss hadde foreslått akkurat det. Ressurser!! hadde hun skreket tilbake.

Langvarig stress er skadelig. For å unngå stress må man gjøre noe med årsakene. Problemet er at stress oppleves som et individuelt problem, mens det i stor grad er et kollektivt lederansvar i virksomheten å gjøre noe med det.

Tid er et abstrakt begrep, men på arbeidsplassen er det et helt reelt måltall. Det heter arbeidstid. Hvis vi putter for mange rapporteringer, møter, reiser og kundesamtaler inn i arbeidstiden, så heter det overtid. Hvis overtid blir det normale, så går det ut over andre ting i livet. Og det gjelder altså, i følge den svenske undersøkelsen, en stor andel av lederne. Er det slik hos dere? Da er det kanskje på tide å spørre seg: Hvordan skal vi ta tiden tilbake?

Ole Alvik

Redaktør