LIVET UTENFOR ARBEIDSLIVET

Livet utenfor arbeidslivet kan være både rikt og meningsfylt. Dette vet jeg mye om, for dette livet lever jeg i godt selskap med mange andre.
Viser til innlegget i Akers avis 13. januar ”Arbeidsliv i Norge” av Kåre Eriksen. Jeg deler hans syn på at avtalen mellom partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ikke har ført frem. Sitat innlegg : ”Mange av dem som ikke er inne i det gode selskap/det gode liv, vil nemlig bidra og ikke gå hjemme som passive tilskuere. Partene i arbeidslivet må ta ansvar for å slippe til mennesker som er utestengt fra det gode og meningsfylte liv som en arbeidsplass er”. En svært ensidig fremstilling av det norske arbeidsliv som dessverre ikke er meningsfylt og godt for alle. Flere undersøkelser viser at om lag 200 000 nordmenn daglig gruer seg for å gå på jobb. Tall fra NAV pr. i dag viser 343 277 personer på uføretrygd, 69 852 registrerte arbeidsledige og 6,9% sykemeldt. Årsakene her er mange og sammensatte. For å nevne noen. Mange av disse er falt ut av yrkeslivet fordi de er havnet i feil yrke/jobb og derved opplever manglende følelse av mestring i jobben. Folk kan ha havnet i feil arbeidsmiljø . Ved sykdom kan mange oppleve mangelfull tilrettelegging av arbeidsplassen eller den syke kan føle seg ekskludert da arbeidsmiljøet ofte ikke har rom for mangfold og annerledeshet. En annen viktig grunn er at mange kan ha valgt yrker med lav etterspørsel og dårlige jobbutsikter.

Vi er mange som har funnet vår plass i det gode selskap og det gode liv utenfor arbeidslivet. Nå tenker jeg på de mange tusen frivillige i vårt langstrakte land. Stadig leser jeg i Akers avis om alle de flotte og kreative ildsjelene både i og utenfor organisasjonslivet i Groruddalen. Mange av oss i det gode livet utenfor arbeidslivet opplever å få brukt våre evner og talenter til nytte og glede for andre og oss selv. Nå snakker vi om livskvalitet. Er det ikke bedre å være lykkelig utenfor arbeidslivet enn å være ulykkelig innenfor arbeidslivet ?
Et viktig samfunnsmål må være best mulig livskvalitet for alle. Jeg tror at en god livskvalitet fører til god helse og på sikt et bedre samfunn.

Da IA-avtalen ble inngått i 2001 var målet 20% reduksjon i sykefraværet. Etter innføringen av IA-avtalen har fraværet økt med 10%. Flere samfunnskrefter, spesielt partiene på høyresiden uttaler stadig at årsaken til det høye sykefraværet, er latskap og lav arbeidsmoral. De legger ensidig skyld og ansvar på den syke. Individets manglende tilpasning til arbeidslivet. Og ikke arbeidslivets manglende tilpasning til individet.

Etter min mening må dårlig kommunikasjon, fordommer, manglende toleranse for annerledeshet, mangel på åpenhet og kunnskaper om psykiske og fysiske lidelser i arbeidslivet ta mye av skylden for det høye sykefraværet. Jeg har startet likestillingskampen for folk med nedsatt funksjonsevne. Blir du med ?

Gunn Pound

FALT UT AV EN KOMMUNAL IA-BEDRIFT GRUNNET MANGELFULL TILRETTELEGGING

Visste du at 90 000 sykemeldes hvert år grunnet psykiske lidelser og at hver tredje uførepensjonering har en psykisk årsak. Ni av ti ledere vet lite om temaet viser en undersøkelse fra Rådet for Psykisk Helse.

Jeg er en av de mange tusen som ønsker å dele mine erfaringer med deg. I 2005 begynte jeg som arkivar i en etat i kommunen. Jeg følte meg aldri hjemme i Etaten, ble ikke inkludert i familien og følte meg ikke velkommen. Vi var fire medarbeidere i arkivet . Den ene var leder med personalansvar. Jeg opplevde vedkommende som streng og autoritær. Autoritet og strenghet var svært vanlig i arbeidslivet på bestemor tid. De to andre var greie og forholde seg til. Jeg opplevde kommunikasjonen i teamet som vanskelig og følte utrygghet. Lagånden manglet helt. Lagånden manglet helt. Latter, humor og den uformelle kosepraten manglet også. På arkivmøtene fikk vi tre andre ros fra leder og fikk alltid høre at vi gjorde en kjempeinnsats. Ofte spurte jeg meg selv – ”Er det nødvendig å være streng og autoritær når medarbeiderne jobber godt ”? Jeg begynte å jobbe utover kveldene som et forsøk på å oppnå respekt, likeverd og større frihet. Dette kostet meg dyrt. Jeg oppnådde ikke større frihet, anerkjennelse og en lettere arbeidssituasjon. Men derimot fikk jeg en depresjon som førte til at jeg falt ut av arbeidslivet.
Hva gjorde jeg for å bidra til miljøet ? Når det var innsamlinger til runde år og lignende var jeg alltid med og ga. Jeg ga også til folk jeg ikke visste hvem var. Jeg samlet kolleger til hyggelige sammenkomster i forbindelse med høytider og spanderte da frukt og is. Høsten 2006 startet jeg kveldsturer for alle i Etaten. Etter et halvt år sluttet jeg p.g.a. manglende oppslutning. Men det var forsøket verdt. Jeg bidro også med sanger til julebord.

På medarbeidersamtaler, vernerundene og under samtaler med HMS-konsulenten foreslo jeg morgenkaffen som en hyggelig start på dagen, fredagskaffen for oss i samme etasje som jeg stilte meg villig til å være ansvarlig for.

Sommeren 2008 smeller det. Sykemelding 100% i en måned. Prøver meg på 50 %. Kommer på jobb og blir møtt av en tydelig irritert og sur leder slik jeg opplevde dette. Han mente at jeg burde ha ryddet kontoret og lagt på plass alle sakene før jeg ble syk. Det var veldig irriterende at kollegene måtte løpe inn og ut av kontoret mitt for å finne saker. Ingen av kollegenespurte hvordan det gikk og ingen gjorde noe for å støtte meg. Jeg fikk sjokk da jeg ventet en annerledes velkomst. Når leder var borte gjorde jeg alltid jobben hans og ofret flere kvelder på dette. DETTE KALLER JEG MANGELFULL TILRETTELEGGING.

God og riktig tilrettelegging hadde vært å bli møtt med et blåst kontor, en blomst på bordet og et kort med noen varme velkomstord. Videre et møte med alle i arkivseksjonen hvor vi drøftet fordelingen av arbeidsoppgavene. Åpenhet og kommunikasjon er viktig.

Igjen ble jeg sykemeldt 100% og har siden vært ute av arbeidslivet.

Jeg håper mitt bidrag kan få plass i debatten om sykelønnsordningen. Flere krefter har uttalt at årsaken til det høye sykefraværet er latskap og lav arbeidsmoral. Jeg tror at dårlig kommunikasjon, fordommer, mangel på åpenhet og kunnskaper om psykiske lidelser i arbeidslivet må ta sin del av skylda. Da IA-avtalen ble inngått i 2001 var målet 20% reduksjon i sykefraværet. Etter innføringen av IA-avtalen har fraværet økt med 10%.

eg har startet kampen for likestilling for folk med nedsatt psykisk funksjonsevne i arbeidslivet. Blir du med ?

Gunn Pound

Min erfaring er at det ikke er kortidsfraværet som er problemet, men langtidsfraværet. Hvis vi fikk ordninger der hovedregelen er at en innen et halvt år skal ha avklart situasjonen for den sykemeldte tror jeg mye hadde blitt bedre. Skal jeg tilbake i jobben min, skal jeg over i annet yrke/annen utdanning, trenger jeg mer tid for å bli frisk osv. Jeg opplever at i de fleste tilfellene er det egentlig rimelig klart innen et halvt år, som følge av løpende god oppfølgning, og at halvår to bare brukes for å sikre at den ansatte ikke taper for mye inntekt. Men når året er gått er plutselig alt klart.... En tidligere avklaring vil være bedre både for den ansatte selv og for arbeidsgiveren. Men her må regelmakerne på banen og få endret dagens ordning med et helt års sykelønn sånn uten videre.......

Tror vel ikke det er bruk av egenmelding som er det største problemet. Leger sjukemelder over en lav sko - og spesielt visst du er tilknyttet et yrke hvor det forventes høyt sykefravær. Jeg jobber som renholdsleder - noe jeg har gjort i 20 år - og som renholder og leder trenger du bare gå til legen og fortelle hva du jobber med og vips - så har du sykemelding. Det burde vært mye strengere å få sjukemelding - og krav til både arbeidstaker og arbeidsgiver om tilrettelegging, aktiv sykemeldig etc

I dagens samfunn blir grensene mellom jobb og fritid visket ut. Jeg tror det største problemet er at ikke arbeidsgiver er like fleksibel som sine arbeidstakere. De fleste jobber mange svarte timer, sjekker mail og tar tlf utenom arbeidstid - til dels også når de er syke. Jeg tror ikke karensdager vil bidra til å øke effektivteten, men heller bidra til at man får mindre fleksible arbeidstakere. Det gagner ingen. Mer fleksiblitet i arbeidslivet og mindre fokus på sykefravær!

I dagens samfunn blir grensene mellom jobb og fritid visket ut. Jeg tror det største problemet er at ikke arbeidsgiver er like fleksibel som sine arbeidstakere. De fleste jobber mange svarte timer, sjekker mail og tar tlf utenom arbeidstid - til dels også når de er syke. Jeg tror ikke karensdager vil bidra til å øke effektivteten, men heller bidra til at man får mindre fleksible arbeidstakere. Det gagner ingen. Mer fleksiblitet i arbeidslivet og mindre fokus på sykefravær!

Moralen er heilt klart for dårleg. La folk bli trekte i løn for dei første sjukmeldingsdagane, det skulle da berre mangle. Dette har dei fleste råd til. Dei svakaste og dei kronisk sjuke vil bli fanga opp likevel.

Jeg mener vi burde gjøre som svenskene å innføre en til tre karensdager, da vil sykefraværet gå dramatisk ned tror jeg. Mange arbeidstagere i Norge spekulerer i hvor mange egenmeldinger de har "tilgode". Det kan virke som om alt for mange synes de fortjener litt ekstra fri, og bruker da egenmeldingene sine med god samvittighet. Nei, vi må nok bli mye strengere med de som misbruker sykelønnsordningen.