Artig å lese om dine erfaringer, Nagual. Din arbeidsplass burde blitt en reportasje i Personal og Ledelse. Oppfordringen er herved gitt.

Har en del erfaring med å ansette innvandrere. Anbefales på det varmeste. Har vært fortvillende underbemannet over lang tid. I malgel på norske søkere, forsøkte jeg innvandrere. Den første viste seg raskt å være en fabelaktig perfeksjonist, og naturtalent innen logistikk produksjon og ledelse. Stillingen hos meg ble etterhvert et springbett for vedkommende å selv bli leder i et annet firma. (med min velsignelse). Nr 2 kommer alltid "for" tidlig på jobb, er nærmest plagsomt dyktig med kundene (som setter stor pris på ham)og loyal. Må jage han hjem hvis han er syk. Etter disse 2 første ble det mange flere, som utgjør idag halve stabben. Etter flere års erfaring med mange ansettelser av innvandrere, har jeg følgende erfaringer : Minoriteter har ofte større driv og motivasjon å gjøre en god job og vise seg verdig og dyktig. Innvandrere har i gjennomsnitt høyere arbeidsmoral. Har aldri fått en "alkoholduftende" mandag-egenmelding fra en innvandrer. Har hatt uheldige ansettelser av innvandrere og, ikke alle var verd å "samle på". Men deres andel var klart lavere enn tilsvarende hos Nordmen. I tillegg til å være dyktige og ryddige medarbeidere, bidrar de med andre ting, som kan være en forettningsmessig ressurs. I tillegg til det de har blitt kjent med her, har de erfaringer kunnskap tankemåter og kontakter som andre ikke har. Om en innser verdien og bruker dette, er det en berikende ressurs. Det følger en del utfordringer med slike ansettelser. Takhøyde toleranse og kontinuerlig kommunikasjon er nøkkelord. Om du bruker litt tid på det, regelmessig, og gjør det du kan for å forstå, forklare, tilrettelegge, samt stimulere at andre medarbeiderne gjør det samme, vil de fleste misforståelser bli lett oppklart. Mine ansettelser av innvandrere har vært overveiende vellykede og fruktbare, har tilført bedriften kompetanse og effektivitet, og har klart bidratt til økt lønnsomhet. Prøv selv !

Kultur eller personlighet? poenget er vel heller at alle som kommer til en arbeidsplass, kommer med sitt eget. Kulturen på en arbeidsplass bygger på summen av hva hver enkelt medarbeider tilfører.

Jeg kan vanskelig se at bedriftskulturen - hvis vi skal kalle den det - lider under å bli tilført nye og annerledes impulser.

Men det krever at det ikke bare er "de andre" som må tilpasse seg "oss". Vi må alle i stedet tilpasse oss hverandre.

med vennlig hilsen

Begeistret

Joda, Vestlandet. Men er ikke mye av det vi oppfatter og kaller "personlighet" et utslag av kultur? Går det an å skille det ene fra det andre så enkelt?

Enig med hr. HR i at norskkunnskaper er viktig i mange jobber. Men min erfaring er at "fremmedfrykten" er størst før bedriften har ansatt noen men minoritetsbakgrunn. Jeg har jobbet sammen med flere innvandrere og vi er mindre forskjellige enn vi tror. Personlighet er mye viktigere enn kulturbakgrunn!

Det er sørgelig at utseende og fremmede navn skal hindre folk i å få vise hva de duger til. Men samtidig er det et alvorlig problem dersom innvandrere ikke kan norsk språk skikkelig.

Jeg tror også mange arbeidsgivere er redde for å få i hus fremmede skikker, religioner og matpakker.

Hva skjer for eksempel med stemningen på julebordet dersom flere av de ansatte er muslimer som verken drikker alkohol eller spiser ribbe? Så primitive hensyn tror jeg mange faktisk lar seg styre av.